1. søndag i advent. Fra opprinnelig ventetid til vår mest stressende måned i året? I tillegg til et konstant jag etter en perfekt kropp med minst mulig fett og med et utseende som en ungdoms. Er det mulig? Er det det vi trenger og virkelig ønsker? Eller er det noe vi blir "pålagt" å hige etter fra utenforstående krefter? Blir vi bedre mennesker av det? Hvor er vårt fokus i våre dager? Er vi gått for langt i vårt fokus på kropp?
Glede oss over at vi kan bevege oss, kjenne at vi er i form, at vi trives i og med kroppen vår. Ikke minst, at vi har en kropp som fungerer - på jobb og i fritiden, som ikke begrenser oss i hverdagen, men gir oss mulighet til å yte OG nyte. Det kan vi gjøre mye for, og det er da også min lidenskap og mitt levebrød!
Men på denne 1. søndag i advent, kjenner jeg på et behov for også å minne om at vi er HELE mennesker der kropp er EN del, sjel og ånd to andre likeverdige deler. I mine øyne. Hvordan vi har det fysisk, påvirker blant annet vårt humør, vårt overskudd og vår helse. Det VET vi. Det pumpes vi fulle med HELE året og JEG bidrar med mitt i så henseende.
Derfor har jeg lyst å sitere Finn Skårderud: "Jesus ga opp sin kropp for vår skyld, mens vi går opp i våre kropper"… (bildet er hentet fra hans foredrag på NIH i høst)
Gud, gi meg slik sinnsro at jeg kan AKSEPTERE de ting jeg ikke kan forandre, MOT til å forandre de ting jeg kan og FORSTAND til å se forskjellen...